Christine H. Moseid, Grethe Myklebust, Morten W. Fagerland og Roald Bahr undersøkte nylig skadeproblematikken blant elever ved tre ulike toppidrettsgymnas, og om de utøverne som var best eller hadde spesialisert seg tidligere hadde større risiko for å bli skadet sammenlignet med resten av elevene. Forskerne fulgte 259 elever fra VG1 gjennom et halvt skoleår. Resultatene viste at i underkant av halvparten av elevene hadde skadeproblemer på et hvert tidspunkt. Men resultatene viste også at de beste utøverne eller de utøverne som hadde spesialisert seg tidligere ikke var mer skadeutsatt enn sine medelever.
Resultatene viste at 39% av elevene hadde spesialisert seg i idretten sin før de fylte 12 år, men bare 23% hadde spesialisert før de fylte 12 år og drevet utelukkende med én idrett. Forskerne klassifiserte tidlig spesialisering som tidspunktet utøveren selv mente at han eller hun hadde valgt å satse på idretten sin. Resultatene viste ingen sammenheng mellom tidlig spesialisering, antall idretter utøveren hadde drevet med de siste to årene og økt risiko for idrettsskader. En viktig grunn til at forskerne ikke fant noen ulikheter mellom gruppene kan være at alle elevene allerede var en selektert gruppe bestående av utøvere hvor alle var relativt gode, trente mye og satset på idretten sin. Alle elevene utgjør derfor allerede en gruppe som er ekstra utsatt for skadeproblemer.
Hvorfor fant forskerne ingen forskjeller mellom tidlig og senere spesialisering?
En forklaring på dette kan være at tidlig spesialisering målt som antall idretter du har drevet med, eller når du velger å fokusere på én idrett, ikke fanger opp sentrale risikofaktorer for idrettsskader. For eksempel så sier antallet idretter en har drevet med lite om aktiviteten og treningen har medført en ensidig eller allsidig belastning, og om utøverne utvikler et ensidig eller allsidig bevegelsesrepertoar. Videre så sier målemetoden heller ingenting om hvor stor den totale trenings- og konkurransebelastningen har vært, og om den har vært større eller mindre for utøvere som har drevet med færre eller flere idretter. Til sist sier målemetoden heller ingenting om aktiviteten og treningen har vært lystbetont, selvbestemt og indre motivert. Antall idretter har derfor, i seg selv, begrenset forklaringsverdi.
Det er mange gode grunner til å oppfordre barn og unge til å drive med flere idretter, men at du av den grunn alene vil holde deg mindre skadet er nødvendigvis ikke en av dem.
Derimot er utfordringene med for høy trenings- og konkurransebelastning i ungdomsidretten for idrettselever høyst reell, da i underkant av halvparten av utøverne i denne studien til en hver tid rapporterte et skade- eller helseproblem.
handballcoach.no 
Én tanke
Kommentarer er stengt.