Hva er forskjellen på vellykkede og mislykkede overganger fra junior til senior elitehåndball?

Christian Thue Bjørndal, Svein S. Andersen og Lars Tore Ronglan har undersøkt hva som skiller vellykkede og mislykkede overganger fra junior til senior elitehåndball blant sterkt motiverte utøvere som er på et ferdighetsmessig høyt nivå i ungdomsårene. Resultatene fra studien viser klart hvordan mangel på samarbeid mellom klubb, skole og landslag gjør at spillere blir utslitt. For en stor andel spillere medfører dette at de blir skader eller utbrent, og dette var den viktigste årsaken til at spillere ikke lykkes i overgangen fra junior til senior elitehåndball. For spillerne som lykkes så klarte de å holde friske nok, lenge nok til at de klarte å etablere seg på senior elitenivå. Studien viser hvordan spillerutviklingsmodellen i norsk håndball medfører en rekke uintenderte konsekvenser, både positive og negative, og hvordan hendelser og avgjørelser utenfor utøverens egen kontroll muliggjør eller begrenser mulighetene for å bli eliteseriespiller.

Tidligere hadde vi fulgt en større gruppe med kvinnelige håndballspillere som alle hadde mer eller mindre erfaring fra aldersbestemt landslagsaktivitet tett gjennom ungdomsårene. Fra denne gruppen så gjorde vi et strategisk utvalg av ni håndballspillere som hadde lykkes eller ikke lykkes med overgangen fra junior til senior elitenivå. Fem av spillerne hadde etablert seg som senior elitespillere og fire av spillerne hadde falt fra. Deretter gjorde vi en nøye sammenligning av utviklingsforløpene deres, og likheter og ulikheter i overgangen mellom junior og senior elitenivå. Alle spillerne var veldig motiverte, trente og investerte mye tid i håndballen og identiteten deres var sterkt knyttet til det å være håndballspiller.

Alle spillerne hadde erfaring fra aldersbestemt landslagshåndball fra 14-16 års alderen og senior håndball fra 16 års alder. Det å bli tatt ut til landslaget var en sterk motivasjon for å satse på håndball, og opplevdes også som et viktig mellomsteg mellom junior og senior elite håndball. Spesielt i perioder hvor de ikke fikk mye spilletid på seniorlaget så var landslaget en viktig arena for selvtillit, mestring og utvikling. Samtidig bidro landslaget til økte forventninger og spillernes skiftende individuelle behov ble ikke alltid imøtekommet på en fleksibel og helhetlig god måte i landslagsmiljøet.

Noen fortalte meg at jeg bare kunne glemme å komme tilbake på landslaget hvis jeg meldte forfall til en eneste samling. Så jeg turte ikke fordi jeg trodde jeg ikke ville ha sjans ellers.

For mange av spillerne ble totalaktiviteten for mye.

Jeg måtte prestere bra på skolen, jeg måtte prestere bra på landslaget og jeg måtte prestere bra foran klubbtreneren. Det var ikke noe samarbeid og det ble altfor mye. Det var demotiverende.

Landslagssamlingene var spesielt fysisk og mentalt utmattende, og tiden til å hente seg inn igjen før og etter samlinger var begrenset.

Når jeg fortalte langrennsløperne i klassen min om samlingene med landslaget så fikk de helt sjokk! Når du kommer hjem så er det rett tilbake i klubbaktivitet. Det er alltid en kamp i morgen! Vi får ikke den samme tiden til å hente oss inn igjen som skiløperne. Vi kjører bare på!

Spillere som hadde opplevd skader ble flinkere til å kjenne sin egen kropp og tilpasse treningsbelastningen sin. Samtidig så var utøvernes mulighet for å ta ansvar for egen utvikling sterk begrenset av hvor mye handlingsrom de fikk av de ulike trenerne sine i klubb, skole og forbund. Fraværet av mangelen på restitusjon, egentrening og fritid mellom håndballsesongene var ekstra krevende.

Når du er ungdomslandslagsspiller så er håndballsesongen et fullt år. Hver gang vi har en pause fra klubbaktivitet så bruker landslaget den. Det er aldri tid for restitusjon eller hvile. Pausen fra klubbaktivitet i mai sammenfaller med perioden hvor det er mest landslagsaktivitet. I tillegg har du eksamensperioden din på skolen. Det er tøft!

Utøverne forsøkte å løse disse utfordringene på ulike måter: En av spillerne bestemte seg for å bare spille seniorhåndball; en annen sto i mot presset og takket nei til regionale samlinger; en tredje skiftet skole slik at hun kunne få samme trener å forholde seg til på begge arenaer; en fjerde valgte å ta videregående skole over fire år; og en femte byttet studieprogram for å redusere treningsbelastningen. Både de som lykkes og de som ikke lykkes opplevde spillerutviklingsmodellen som periodevis utmattende.

Når jeg startet forrige sesong så holdt jeg på å kaste opp bare av å tenke på håndball. Jeg var så sliten! Forrige sesong startet med et veldig dårlig mesterskap. Jeg hadde ikke prestert noe bra og klubbtreneren var ikke typen til å legge merke til at jeg trengte en pause. Jeg var skikkelig lei av håndball, men ble kastet rett inn i trening.

Spillere slutter etter lengre perioder med gjentatte skader

Gjentatte skader var en konsekvens av tre faktorer: Håndballens egenart, totalaktiviteten (i klubb, skole og forbund) og trenernes manglende evne til god helhetlig gjensidig tilpasning på tvers av klubb, skole og forbund. Gjentatte skader påvirket motivasjonen negativt og etter en lengre periode med skader mistet utøverne mening med idretten og sin egen identitet som håndballspiller. Skadene virket å øke i omfang og intensitet når spillerne var involvert i flere trenings- og konkurransemiljøer.

Skadene kom etter at jeg startet på toppidrettsgymnas, ble landslagsspiller og begynte å spille for seniorlaget.

De fleste skadene var kroniske eller tilbakevendende, og av de ni spillerne så hadde bare én spiller unngått alvorlige skader. Utfordringen var ikke å holde seg friske, men å unngå å bli skadet for mye, for tidlig.

Helt ærlig, hvis jeg ikke hadde blitt skadet så hadde jeg aldri tenkt på å slutte! Den første gangen jeg ble skadet og hadde vært gjennom et halvt år med rehabilitering så var jeg veldig motivert. Men den neste gangen, når jeg fikk beskjed om at jeg kom til å være ute et års tid, det var da tankene om å slutte kom snikende.

Både forventningene fra trenere og lagvenninner (og fra spillerne selv) bidro til et økt press til å delta i trening og kamp før de egentlig var helt klare for det. Slående nok så var det aldri tilstrekkelige sikkerhetsmarginer når spillere skulle returnere fra skade, men alltid om å gjøre å strekke strikken litt ekstra for å returnere raskest mulig. Forventningene fra omgivelsene gjorde at spillere underrapporterte skader og viser hvordan trenere og ledere må ta et større ansvar for helsen til utøverne.

Jeg skulle ikke ha spilt på tre og fire lag eller droppet trening for å spille kamper. Men spillere sier ikke «nei» til å spille kamper i stedet for å trene! Trenerne må være mer bestemte og stille krav om at du faktisk må kunne trene for å spille kamper. Jeg gikk ofte rett fra å være skadet til å spille kamper.

Det er tydelig at utfordringene må løses på tvers av klubb, skole og forbund.

Ingen tok meg seriøst! Jeg sa at det gjorde vondt! Fysioterapeuten på landslaget ba meg komme på samling så hun kunne se på det. Jeg hadde så vondt på den første treningen at fysioterapeuten ville sende meg hjem, men så gjorde det ikke like vondt lenger og jeg spilte VM. Når jeg kom hjem igjen så var vi på treningsleir med klubben og treneren tok meg ikke seriøst. Jeg sa det gjorde vondt, men han tvang meg til å løpe langintervaller med resten av laget. Når jeg kom hjem igjen så var jeg helt ødelagt.

Suksessfulle overganger fra junior til senior elitehåndball har et sterkt innslag av tilfeldighetenes spill

Spillerne som maktet å holde seg friske nok mot slutten av ungdomsårene hadde et godt utgangspunkt for å klare overgangen til senior elitenivå, de hadde trent mye gjennom mange år og hadde omfattende internasjonal erfaring. Det mest interessante funnet var at spillerne som hadde lykkes viste ulike overgangsmønstre fra junior til senior elitenivå: En spiller hadde gått fra å være en ikke-veldig-sentral spiller i 2. divisjon til eliteserien; en annen hadde gått fra å slite med å etablere seg i 1. divisjon til å spille for B-laget til et eliteserielag i 2. divisjon før hun ble hentet opp på elitelaget; mens de tre andre spillerne viste mer stegvis utvikling.

Ingen av overgangene fra junior til senior elitenivå var på forhånd godt planlagt eller organisert, men ble formet av en rekke mer eller mindre tilfeldige hendelser som lå utenfor utøvernes kontroll.

Det var meningen at jeg skulle trene med elitelaget, men spille 2. divisjon. Men så ble Kari gravid og Trude tok korsbåndet. Plutselig var jeg en elitespiller!

En annen spiller opplevede at klubben hennes gikk konkurs og at overgangen til en klubb i 1. divisjon ble utsatt på grunn av en formalitet, noe som gjorde at hun i mellomtiden fikk et tilbud fra en eliteserieklubb.

Jeg skulle underskrive kontrakten når jeg så at det var noe galt med lønnen min. Vi avtalte å møtes den neste dagen for å signere den riktige kontrakten. Den samme dagen ble Sofie alvorlig skadet og så ringte klubben hennes meg og spurte om jeg ville spille for de i stedet. Det var rene tilfeldigheter!

En tredje av spillerne som lykkes hadde en lengre historie med kroniske skader, slet med å etablere seg i 1. divisjon og hadde bestemt seg for å legge opp ved sesongslutt. I stedet fikk hun et overraskende tilbud fra et elitelag.

Samlet sett så viser resultatene hvordan lagidrettsutøvere, på godt og vondt, er helt avhengig av forhold de ikke har kontroll over. Fordi det hele tiden er så mange individuelle og kollektive hensyn og involverte trenere, ledere og spillere så blir innslaget av tilfeldigheter også større. Dette gjør at vi må tenke annerledes enn i individuelle idretter, både med hensyn til belastningsstyring, kommunikasjon, ansvar og karriereplanlegging.

Hvem tar ansvaret?

Studien viser tydelig hvordan utfordringer ikke kan løses av en enkeltperson eller et enkeltmiljø, men hvordan både utfordringer og muligheter oppstår på tvers av klubb, skole og forbund. Dette gjør dessverre også at det er lett å gjemme seg bak at det ikke er «mitt» eller «vårt» ansvar eller problem. Samtidig er det betimelig å etterlyse at Norges Håndballforbund blir en mer tydeligere aktør for å ivareta spillernes helse, trivsel og utvikling.

Norges Håndballforbund trenger en tydeligere policy og retningslinjer for hvordan de skal ivareta spillere som er involvert i aldersbestemt landslagshåndball, og hvordan de kan motvirke de negative konsekvensene av at internasjonale mesterskap arrangeres mellom håndballsesongene. Norges Håndballforbund er også en sterk premissleverandør gjennom organiseringen av kamptilbudet, og svikter når de ikke klarer å tilpasse kampbelastningen i de nasjonale seriene. Den relative belastningen av 2, 3 og 4 kamper på en helg er verken hensiktsmessig i et kortsiktig eller langsiktig utviklingsperspektiv, men en direkte risikofaktor for alvorlige idrettsskader. Norges Håndballforbund setter også agendaen for trenerutdanningen og kan på denne måten påvirke praksis i klubb og skole.

Utfordringene og mulighetene for god spillerutvikling i norsk håndball krystalliseres i studiene på spillere som har erfaring fra aldersbestemte landslag, men de samme utfordringene gjelder i større eller mindre grad for alle unge spillere som drømmer og jobber hardt for å bli håndballspillere på seniornivå. Hvilke muligheter og utfordringer de møter på veien er det vi som trenere og ledere som langt på vei setter rammene for.