Hvordan opplever unge lovende håndballspillere hverdagen sin?

Christian Thue Bjørndal, Lars Tore Ronglan og Svein S. Andersen har i en serie med studier fokusert på hva som driver god spillerutvikling i norsk håndball. I den andre av disse studiene undersøkte vi hvordan unge kvinnelige håndballspillere med aldersbestemt landslagserfaring opplevde sin egen trenings- og konkurransehverdag.

Vi fulgte en større gruppe spillere over fire år og fra denne gruppen så valgte vi i denne studien å intervjue tolv spillere to ganger med et års mellomrom. Alle spillerne var 16-17 år på det første intervjutidspunktet og de ble valgt ut for å gjenspeile bredden i den større gruppen som helhet. De hadde alle variert erfaring fra aldersbestemte landslag i håndball (fra 2 til 13 av totalt 16 mulige samlinger), de hadde i gjennomsnitt 10 års håndballerfaring, kom fra ulike deler av landet og spilte kamper på alt fra U16 til elitenivå. Vi snakket med utøverne om hvilke muligheter og utfordringer de opplevde i trenings- og konkurransehverdagen; deres sosiale liv og skolehverdagen, og hvordan dette gikk sammen med idretten; erfaringene deres fra spillerutvikling i klubb, skole og forbund, hvordan de koordinerte hva og hvor mye de skulle være med på; og deres erfaringer med ulike trenere opp gjennom karrieren.

Tidspress, stramme prioriteringer og motstridende interesser

Resultatene viste hvordan alle spillernes verden kretset rundt håndballkarrieren, samtidig som de forsøkte å balansere skolen og et sosialt liv ved siden av. Det var helt avgjørende at skolen klarte å tilrettelegge god tilpasning av lekser og prøver, men til og med når den gjorde det ble hverdagen krevende og det var lite eller ingen annen tid til andre fritidsaktiviteter.

Jeg må si nei til mange venner, jeg må si nei til familiesammenkomster og kanskje sette skolen på vent. Jeg tror det kan bli vanskelig å klare meg på skolen. Jeg leser mye til og fra treninger for å ta igjen det tapte og det syns jeg er litt vanskelig.

For spillerne i studien ga spesielt idrettsskolene gode utviklingsmuligheter fordi de fikk lov til å fokusere på å utvikle individuelle ferdigheter og ikke på å forberede laget til kamp. Erfaringene fra de ulike nivåene i NHF-systemet gjorde det lettere å tilpasse seg de utfordringene de møtte på neste nivå. Spillerne trakk også fram viktigheten av å få utfordringer i treningshverdagen, for eksempel ved å hospitere opp på seniornivå, samtidig som det å trene med eget lag også var viktig for trivsel og trygghet.

Jeg tror det ville ha vært vanskelig å bli tatt ut til landslaget uten å ha erfaring fra regionale samlinger. Jeg ville ikke ha vært vant til å møte nye mennesker og konkurrere om plassen.

Spillerne opplevde alle å bli utsatt for motstridende interesser, meninger og dragkamper mellom klubb, skole og forbund om hvordan og hvor mye de skulle trene, med hvem og når.

Det er vanskelig å få tid til alt! Når vi er på landslagssamling så snakker trenerne om hvor viktig det er å utvikle kondisjon og styrke osv. Det er bare det at det er så mange håndballtreninger gjennom sesongen at du ikke får tid til å jobbe med alt. Jeg syns det er vanskelig. Jeg blir lei. Når jeg endelig har en dag fri så er jeg helt utslitt.

Flere av spillerne hadde dårlige erfaringer med spenningene mellom både klubb- og landslagsaktivitet og tid til skolearbeid. For eksempel så opplevde de at trenere sier at skolearbeidet har førsteprioritet (og dette sto til og med i enkelte av spillernes kontrakter), mens de i praksis opplevde at trenerne hadde liten forståelse for at de noen ganger måtte droppe treninger til fordel for skolearbeid. Spillernes erfaringer med landslagssamlinger var også at det ble liten tid til skolearbeid og at de heller hadde behov for å hvile i den lille tiden som var tiltenkt skolearbeid.

Trening og hvile, kommunikasjon og samhandling

Jeg startet å få problemer med kneet i august i fjor. Jeg skulle egentlig hvile i to måneder, men så kom kvalifiseringen til Bringserien og jeg spilte den med en gang jeg var tilbake på banen. Så ble kneet bare verre og jeg mistet to nye måneder. Det gjør fortsatt vondt fordi jeg trener for mye i hall.

God kommunikasjon mellom klubb, skole og landslagstrener er helt avgjørende for god koordinering. Samtidig er det få om ingen strukturer for kommunikasjon mellom klubb, skole og forbund. Der kommunikasjonen var god så var dette et resultat av gode personlige relasjoner mellom klubb og skoletrener eller klubb og landslagstrener. Der trenerne ikke var venner eller kjente hverandre fra før av så var det ikke tilstrekkelig kommunikasjon.

Jeg synes at skolen og klubben burde samarbeidet litt mer i stedet for at jeg skal planlegge dag for dag. Jeg har jo ikke mer enn en 10-30 min hjemme før jeg må dra på trening og da vet jeg ikke på forhånd om jeg skal trene med elitelaget eller U18. Jeg vet ikke hvor eller når før skoledagen er ferdig.

Hva kan vi som trenere gjøre?

Klubbtrenere må først og fremst forstå at det som er god spillerutvikling for den enkelte periodevis vil gå utover lagsresultatene. Behovet for tilpasning øker med antall miljøer og nivåer spilleren trener og konkurrer i og på. Klubbene bør derfor styrke insentivene for treneren til å drive god spillerutvikling for den enkelte gjennom tydeligere interne retningslinjer for bruk av spillere, hospitering, forholdet mellom skole og klubb, og gode rutiner under og etter skadeperioder.

Landslagstrenere må først og fremst ta innover seg at den ekstra aktiviteten de skaper bidrar til å øke totalbelastning betraktelig og dermed også kravene til tett dialog med klubb (og skole). Konsekvensen av å ville være best mulig forberedt til mesterskap gjør at spillere mister hele eller deler av hvileperiodene og forberedelsesperiodene sine mellom konkurransesesongene og dette øker risikoen for skader og utbrenthet. Norges Håndballforbund bør derfor ha en mye tydeligere policy på hvordan de skal ivareta spillernes eget beste gjennom hele landslagsforløpet, helt ned til konkrete rutiner rundt uttak til trening og mesterskap, disponering av spilletid, rutiner under og etter skader og belastningsstyring for den enkelte.

Skoletrenerne trenger å tilpasse en fleksibel treningshverdag med gode muligheter for individuell belastningsstyring, og god tilrettelegging av skolefagene i idrettshverdagen.

Det er både summen av og kvaliteten på aktiviteten i skole, klubb og forbund som sammen bidrar eller begrenser mulighetene for god spillerutvikling i norsk håndball. God kommunikasjon mellom trenere og med enkeltspilleren er derfor nødvendig og bidrar til en bedre oversikt over trenings- og konkurransehverdagen. I tillegg til dette må trenere bli flinkere til å bli oppmerksomme på at skiftende utfordringer som oppstår fra dag til dag må løses underveis, vise evne til fleksibel tilpasning av trenings- og konkurransehverdagen, og gjensidig tilpasning på tvers av klubb, skole og forbund. På den måten kan vi få det meste og det beste ut av spillerutviklingsmodellen i norsk håndball.

Kilde.Bjørndal, C. T., & Ronglan, L. T. (2017). Orchestrating talent development: youth players’ developmental experiences in Scandinavian team sports. Sports Coaching Review, 1-22.

Forfatter: Christian Thue Bjørndal

Christian is a handball coach and a post doctoral researcher at the Norwegian School of Sport Sciences. Through a wide variety of practical coaching and research interests he seeks out to challenge and discuss contemporary issues in sports coaching, talent development, skill acquisition and learning, and strength and conditioning training for athletes.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..