Spillerutvikling og de små skritts ledelse

Christian Thue Bjørndal og Lars Tore Ronglan har nylig skrevet om hvordan trenere kan tenke og arbeide med ledelse knyttet til spillerutvikling. De argumenterer for at usikkerhet er en grunnleggende og iboende del av alle utviklingsprosesser, og at måtene vi lærer å tenke og arbeide for spillerutvikling er lite egnet til å håndtere denne kompleksiteten.

Læring og utvikling kan ikke planlegges

Forskning og praksis viser at læring og utvikling formes gjennom komplekse prosesser som gjør det vanskelig å planlegge eller spå utfallet på forhånd. Dette står i sterk kontrast til flere populære utviklingsmodeller, som for eksempel, Sports Policy Factors Leading to International Success-modellen eller Long-Term Athlete Development-modellen, som er basis for flere utviklingstrapper i både norske og internasjonale særforbund. Felles for slike modeller er at de er basert på en normativ, stegvis og lineær forståelse av læring og utvikling. Samtidig som disse og liknende utviklingsmodeller har blitt mye kritisert, er det lite forskningslitteratur på hvordan trenere kan identifisere, tilrettelegge og lede for gode utviklingsprosesser. Dette er problematisk når flere studier viser hvordan mange populære forsøk på prestasjonsutvikling i eliteidrett handler om å forsterke kontroll, observasjon og disiplin. Mer kontroll, observasjon og disiplin kan fort gjøre at utøvere blir mister eierskap til egen utvikling, blir skadet, utbrent og det som verre er. Eksempler på dette har vist å være utvidet bruk av monitorering; autoritære trenerregimer med lite utøverinvolvering; og smale forståelser av hva som er «riktig og viktig» trening. Fordi samme resultat kan nås på flere forskjellige måter (også gjennom kontrollerende praksiser) blir god spillerutvikling derfor alltid et spørsmål om hvilke verdier vi legger til grunn, og det er et behov for å være bevisst hvordan trenere kan drive spillerutvikling på reflekterte, etiske og effektive måter.

Orkestrering og de små skritts lederskap

En måte å tenke på trenerens lederskap i møte med kompleksitet og usikkerhet er ideen om treneren som orkestrator, og hvordan godt lederskap alltid er kontekstavhengig og relasjonelt. Orkestrering viser til hvordan treneren aldri har full kontroll, men alltid en variert grad av innflytelse over utøvere, trenere og andre involverte; variert oversikt over alt som foregår i og rundt enkeltpersoner og laget; og hvordan utøvere og andre involverte kan ha sprikende og motsetningsfulle verdier, interesser og målsetninger. For å håndtere denne kompleksiteten må trenere arbeide i de sosiale relasjonene i og rundt laget, og gjennom samarbeid og forhandling kontinuerlig balansere ulike behov og interesser. Orkestrering har derfor blitt foreslått som en mer realistisk måte å tenke rundt trenerens lederskap i idrett.

Men hvordan kan orkestrering se ut i praksis? Et alternativ er å arbeide med det som kalles «de små skritts lederskap» (les: inkrementalisme). Som med orkestrering så har også det blitt foreslått at de små skritts lederskap gir et mer realistisk bilde av gode beslutnings- og endringsprosesser i møte med usikkerhet og den virkelige verden. For treneren handler små skritt handler om å være oppmerksom på stadig skiftende endringer og omgivelser, hos enkeltutøveren og i laget, og hvordan hen kan «dulte» disse prosessene i ønsket retning. Dette er derfor et lederskap som ikke er forhåndsbestemt eller planavhengig, men basert på en grasrottilnærming til hva som skjer her og nå (og i umiddelbar fremtid). Bjørndal og Ronglan argumenter for at dette er en tilnærming som er bedre egnet i planlegging, koordinering og tilrettelegging av spillerutvikling, og de mange utfordringene en møter. For eksempel, for å koordinere trening og kampbelastning på tvers av klubb, skole og forbund; balansere ulike behov i og rundt laget; og eksperimentere med ulike måter å trene og øve på.

Bedre ledelse, bedre spillerutvikling

Trenere som vil utvikle de små skritts lederskap må (a) etablere gode prinsipper (i motsetning til regler) å styre etter; (b) reflektere over hvilke verdier de står for og hvem de vil være (c) øves i å være oppmerksomme på hva som hele tiden skjer; og (d) sammen med utøverne tørre og eksperimentere med ulike måter å løse problemer som oppstår og selve treningsprosessen på. De bør være gode til å planlegge, men enda viktigere vil det være å bruke planen sin som en ramme som hele tiden fleksibelt tilpasses en god praksis for enkeltspilleren her og nå. For å komme hit trenger vi en trenerutdanning med et sterkt fokus på trenerens personlige verdier og hvordan de kommer til uttrykk i praksis (hva verdiene våre «gjør» med utøvere), å reflektere og diskutere de dilemmaene og den usikkerhet som preger idrettshverdagen, og eksperimentere med trening og praksis. Dette er det motsatte av å lære bort forhåndsbestemte treningsplaner og utviklingstrapper, eller overfokusere på ferdigheter knyttet til planlegging. Treningsplaner, utviklingstrapper og modeller kan være god inspirasjon, men aldri basis, for trenerens forsøk på å tilrettelegge for og styre utviklingsprosesser. For å bli bedre trenger vi mer fleksible, tilpasningsdyktige og utøversenterte måter å tenke og arbeide med barne- og ungdomsidrett. Gjennom små skritt kan vi komme nærmere.

Kilde. Bjørndal, C. T., & Ronglan, L. T. (2019). Engaging with uncertainty in athlete development – orchestrating talent development through incremental leadership. Sport, Education and Society, 1-13. doi:10.1080/13573322.2019.1695198

Forfatter: Christian Thue Bjørndal

Christian is a handball coach and a post doctoral researcher at the Norwegian School of Sport Sciences. Through a wide variety of practical coaching and research interests he seeks out to challenge and discuss contemporary issues in sports coaching, talent development, skill acquisition and learning, and strength and conditioning training for athletes.