John Kiely fra University of Central Lancashire argumenterer for at teoriene som ligger til grunn for treningsplanlegging er utdaterte, og viser hvordan grunnleggende prinsipper i treningsvitenskapen ikke har endret seg i takt med kunnskapsutviklingen på de feltene den bygger på. Dette er viktig for praksis fordi ideene og prinsippene fra treningsvitenskapen både eksplisitt og implisitt gjennomsyrer måten vi tenker og arbeider med trening og idrett. Kiely viser hvordan tverrfaglig kunnskapsutvikling gir nye muligheter for å utvikle en mer realistisk og effektiv forståelse av treningsplanlegging, og hvilke grep som kan bidra til et større treningsutbytte.
Teoriene våre om treningsplanlegging bygger på studier av stress og stressrespons hos dyr. Stressforskerens far, østerisk-kanadieren Hans Selye, utviklet gjennom 1900-tallet en generell teori om stress sin påvirkning på organismen (General Adaptation Syndrome). Teorien sier at kroppen reagerer på stress gjennom tre forutsigbare faser: alarmfasen (en kort periode med aktivering for å hanskes med den stressende hendelsen eller i vårt tilfelle treningspåvirkningen), motstand eller tilpasning (hvor kroppen inntar en viss grad av aktivering for å tåle langvarig stress) og utmattelse (hvor ressursene er oppbrukt, og utmattelse eller sykdom inntrer). Dette danner grunnlaget for hvordan vi nå illustrerer forholdet mellom treningsstimuli (stress) og treningsrespons (stressrespons), og hvordan tilstrekkelig med restitusjon vil gi forbedret prestasjon som en konsekvens av de tilpasningene som finner sted.
Hvordan du føler deg påvirker treningseffekten
Nyere Selye-inspirert forskning har derimot vist at stressresponsen varierer utfra personers ulike livserfaringer og ulike biologiske rytmer (som for eksempel, blodtrykket). Samtidig har psykologisk forskning vist at stressresponsen kan variere stort mellom ulike situasjoner, personer og personers unike livshistorie. Mot slutten av 1900-tallet ble det derfor enighet om at den generelle stress-responsteorien hadde store svakheter fordi den ikke kunne forklare hvordan psykologiske faktorer påvirket den fysiske responsen, og fordi det ble klart respons og tilpasning er høyst individuelt og situasjonsbestemt.
Translation of mechanical stimuli to adaptive response
Selv om de sentrale driverne for tilpasning til (fysisk) trening er de mekaniske, metabolske og koordinative påvirkningene på kroppen, så er treningsresponsen også tett sammenvevd med og påvirket av bakenforliggende psykologiske faktorer og psykososiale forhold. Nyere forskning på placebo, nocebo og andre forventningseffekter har klart demonstrert hvordan psykologien påvirker kroppslige prosesser (som for eksempel, immunsystemet, koordinasjon, kognisjon, humør, stoffskiftet og hormonregulering). Studier på trening har vist at hvordan vi føler oss, hvilke forventninger vi har og hvordan vi fortolker situasjonen ikke bare påvirker prestasjon, men også den umiddelbare og langvarige treningseffekten. Studier på skaderisiko har også påvist hvordan psykologiske og psykososiale forhold kan dempe eller økte risikoen for idrettsskader.
Ulike personer responderer ulikt på den samme treningen
Treningsvitenskap har tradisjonelt fokusert utelukkende på variabler som varighet, mengde og intensitet. Modellene som treningsvitenskapen bygger på gir derfor bare et delvis bilde av virkeligheten. En utvidet treningspåvirket-stress-responsmodell som tar høyde for både biologiske, psykologiske og sosiale stimuli forklarer hvorfor ulike personer responderer ulikt på den samme treningen, og hvorfor samme resultat kan oppnå med ulike treningsprogram. Det finnes derfor ikke én «gullstandard» for treningsplanlegging, periodisering eller programmering.
Biological and non-biological filters personalizing the training-induced stress response
Selv om enkelte målinger og markører har vist seg nyttige (som for eksempel, selvrapportert livsstress eller hjertevariabilitet) er erfarne treneres subjektive betraktninger og dialogen mellom trener og utøver overlegne og nødvendige verktøy for å fintilpasse treningsprosessen. Kombinasjonen tradisjonell treningsvitenskap og nyere teknologiutvikling presenterer her en distraksjon og utfordring fordi den baserer seg så sterkt på variabler som kan telles og måles (for eksempel, vekt, tid, hjertefrekvens, hastighet og distanse) på bekostning av parametere som ikke lar seg lå lett kvantifisere. Det er derimot i samspillet mellom objektive, subjektive og erfaringsbaserte evalueringer at de gode tilpasningene kan gjøres.
Hva kan vi gjøre?
Hvis ulike personer i ulike situasjoner ikke kan forventes å respondere likt på den samme treningen blir trenerens viktigste jobb å tilpasse faglig forankrede, generelle treningsprinsipper til ulike individer og situasjoner innenfor rammene av det som er praktisk mulig. I tillegg til å kunne sin treningslære kan flere konkrete grep gjøres for å forsterke de treningstilpasningene vi ønsker å oppnå:
- Trenere bør pleie utøveres forståelse av, tro på og innsalg av treningsplanen.
- Trenere bør forsterke utøveres opplevelse av mening, eierskap og kontroll i treningsprosessen.
- Trenere og klubber må gi utøvere formelle og uformelle kanaler for tilbakemelding uten at de trenger å være redd for konsekvensene.
- Trenere og klubber må gi utøvere handlingsrom til at å tilpasse treningsøkten og treningsplanen når de opplever situasjoner eller perioder med økt livsstress.
- Planlagt intensitet, varighet og mengde bør følge en generell tenkt belastningsprofil, men må kontinuerlig tilpasses de ulike skiftende individuelle behovene og tilstandene.
- Trenere bør nyttiggjøre seg av strategier som kan positivt påvirke humør, oppfatninger, tankesett, holdninger, risikovurdering, angst, tillitt, mestringsstrategier og evne til å takle motgang og utfordringer. Dette vil være med på å fasilitere læring, tilpasning og utvikling.
Det vi som trenere trenger er derfor en generell plan som bygger på robuste, tverrfaglige prinsipper – men som også inneholder høy grad av fleksibilitet og muligheter for kontinuerlig individuell tilpasning. Det som driver tilpasningen innenfor planen bør være tidssensitiv subjektiv og objektiv informasjon som inkluderer løpende tilbakemeldinger fra utøvere og/eller hele laget. Rammene for dette er selvfølgelig betinget i en rekke kontekstuelle forhold. For eksempel er mulighetene for kontinuerlig individuell tilpasningen selvfølgelig mer betinget i lagidretter, hvor lagets behov og de ulike individuelle behovene ikke nødvendigvis er like.
All kunnskap og vitenskap oppstår og utvikler seg i bestemte historiske, sosiale og kulturelle kontekster. Med tiden er det da naturlig at det som var vår felles forståelse i går kan endre eller utvikle seg videre i dag. Ny kunnskap gir oss et handlingsrom for å videreutvikle de teoretiske modellene som underbygger god praksis, og motsatt. I den anledning er oppdatert kunnskap om treningsprosessen og treningsplanlegging mer aktuelt enn noen gang.
handballcoach.no 