Hva er forskjellen på spillere som når og ikke når elitenivå i norsk kvinnehåndball?

Christian Thue Bjørndal, Lars Tore Ronglan og Svein S. Andersen har i en serie med studier fokusert på hva som driver god spillerutvikling i norsk håndball. I den tredje av disse studiene fulgte vi en gruppe spillere fra samme landslagsårgang over tre år og undersøkte forskjellene mellom de spillerne som endte opp på elitenivå, 1. divisjonsnivå eller lavere nivåer i 20 års alderen.

Resultatene viste at spillere som ble elitespillere hadde mer erfaring fra aldersbestemt landslagsaktivitet enn spillere som endte opp i 2. div eller lavere, men ikke mellom spillerne som endte opp i 1. divisjon.

Det mest interessante var at det var større variasjon i treningstimer og aldersbestemte landskamper mellom spillere som ble elitespillere enn det var forskjeller mellom gruppene. Også på alle andre variabler var variasjonen mellom spillerne stor, noe som viser at det finnes mange forskjellige utviklingsforløp som leder til elitenivå i norsk kvinnehåndball. Dette er en styrke for spillerutviklingsmodellen som helhet.

Vi fulgte utviklingen til 33 spillere tett over tre år. I tillegg så kunne vi inkludere alle 77 spillerne som hadde vært en del av den aktuelle landslagsårgangen i analysen av treningstimer og kamper på aldersbestemte landslag.

Hva kjennetegnet spillerne på ulike nivåer?

Alle spillerne, både de som ble elitespillere og de som endte opp på lavere nivåer, hadde bred erfaring fra flere idretter og de spesialiserte seg ikke før i ungdomsskolealderen. De fleste startet å spille håndball i 7-8 års alderen og drev med andre idretter i 2-8 år. 81% av alle spillerne valgte idrettsgymnas med håndballtilbud.

I analysen av treningstimer og kamper på aldersbestemte landslag så kalkulerte vi hvor mange treningstimer den enkelte hadde hatt i landslaget: For spillerne på lavere nivåer så varierte dette mellom 14-271 treningstimer og 0-28 kamper; for spillerne i 1. divisjon mellom 87-519 treningstimer og 2-43 kamper; og for elitespillerne mellom 50-531 treningstimer og 0-49 kamper. Det var signifikante forskjeller mellom elitespillerne og spillere i lavere divisjoner, men ikke mellom elitespillerne og 1. div spillerne. I tillegg fant vi veldig stor variasjon innad i hver av gruppene noe som antyder at aldersbestemt landslagsaktivitet kan være veldig positivt, men at det ikke nødvendigvis handler om mengden trening og kamp med landslagene.

Spillerne økte treningsmengden sin med 50% i overgangen fra ungdomsskolen til videregående skole. Det er naturlig å tro at dette bidrar sterkt til at risikoen for alvorlige akutte og kroniske skader oppstår og vedvarer. Gjennom årene på videregående skole trente spillere som gikk på videregående skoler med håndballtilbud i gjennomsnitt 16 timer i uken, mens spillere uten håndballtilbud på skolen trente i gjennomsnitt 11 timer i uken, og det var liten variasjon innad i gruppene. Kamper ble ikke regnet med.

Vi fant stor variasjon i utviklingsforløpene til elitespillerne, både når vi undersøkte fra og til hvilke nivåer de beveget seg og når skiftene fra et nivå til det neste fant sted. 85% av alle spillerne og 79% av elitespillerne spilte seniorhåndball før de hadde fylt 17 år. I gjennomsnitt brukte spillerne 1 år på å hospitere i trening med et seniorlag før de spilte kamper på seniornivå.

Hva så? Hva nå?

Resultatene fra studien viser hvordan toppspillerutvikling er unikt og individuelt, og at det finnes flere veier til elitenivå i norsk håndball. Dette gjør at det er vanskelig og lite hensiktsmessig å skulle lage strenge generelle retningslinjer for talentutvikling, som for eksempel hvordan, hvor mye og hva slags treningsaktivitet den enkelte bør ha på ulike nivåer. Studien viser også hvordan et ensidig fokus på treningstimer ikke er tilstrekkelig for å forstå hvem som blir best.

I den anledning er en triviell opplysning at den spilleren i studien som definitivt trente mest gjennom årene på videregående skole måtte legge opp etter flere alvorlige belastningsrelaterte skader i en alder av 20 år.

For treneren er det derfor viktigere å fokusere på og løse de unike betingelsene som skaper muligheter og utfordringer for den enkelte spilleren på veien mot senior håndball. For NHF som organiserer spillerutviklingstiltak og landslagsmodellen er det viktig å maksimere mulighetene og tone ned utfordringene, for eksempel ved å fokusere på hvordan spillerutviklingstiltak kan bidra til mer læring, men mindre belastning.

Både som trener og utøver er det å være forberedt på hva som venter i ungdomsårene viktig for å forsøke å unngå for rask økning i treningsbelastning og for høy totalbelastning. Det handler om å få være god nok til å få være med på gode tilbud, men uten å øke risikoen for skader og utbrenthet. Det handler derfor om å finne en god balanse i trenings- og kamphverdagen. Det handler om å skynde seg langsomt.

Kilde. Bjørndal, C. T., Ronglan, L. T., & Andersen, S. S. (2016). The diversity of developmental paths among youth athletes: A 3-year longitudinal study of Norwegian handball players. Talent development & Excellence, 8(2), 20-32.

Forfatter: Christian Thue Bjørndal

Christian is a handball coach and a post doctoral researcher at the Norwegian School of Sport Sciences. Through a wide variety of practical coaching and research interests he seeks out to challenge and discuss contemporary issues in sports coaching, talent development, skill acquisition and learning, and strength and conditioning training for athletes.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..