Nina Thysk Sørensen og Michael Andersen publiserte 1. april i år en kronikk i den danske avisen Politiken om risikoene for barn og unge som utelukkende utvikler identiteten sin gjennom en altoppslukende ungdomsidrett. Kronikken hadde tittelen «Den svære vej ud af eliteidræt» i den danske avisen Politiken og kan leses i sin helhet her. Nina Thysk Sørensen er autorisert psykolog og tidligere idrettspsykologisk konsulent i Team Danmark og Michael Andersen er tidligere direktør i Team Danmark. Kronikken har fått mye medieoppmerksomhet i Danmark og Nina utdypet flere av hovedpoengene i en radioreportasje i danske P1 som kan høres her. Under følger et sammendrag på norsk.
Idrett og identitetsutvikling
Barn og unge som satser på idrett utvikler i 14-16 års alderen gradvis en sterkere idrettsidentitet. Dette resulterer som oftest i en mer målrettet atferd på banen samtidig som de fortsatt deltar i andre sosiale fellesskaper utenfor idretten hvor de også får være en annen en «håndballspilleren» eller «fotballjenta» . Etter hvert krever idretten mer, og det blir viktigere å prioritere tiden godt. I tillegg får man kjenne på hvor godt det føles å bli anerkjent for å lykkes på idrettsbanen. Den unge talentfulle utøveren oppnår aksept og respekt fra resten av laget og gruppen. På denne måten blir idretten en vei til status, anerkjennelse og fellesskap. Motivasjonen for å trene hardere, være mer fokusert og seriøs kommer nå fra et ønske og et behov for å leve opp til sine egne og andres forventninger. Identiteten som idrettsutøver blir nå til en gjennomgripende følelse av hvem han eller hun er. Fortsatt gode prestasjoner gir adgang til status, anerkjennelse og fellesskap. Dårlige prestasjoner kan medføre at en blir ekskludert og frykten for å miste plassen kommer ofte til uttrykk som prestasjonsangst. For noen blir dette så vanskelig at de velger bort idretten og for mange unge talentfulle utøvere vil dette oppleves som et stort nederlag. Ved å gi seg mister ikke utøveren bare sin egen status i idrettsmiljøet, men også muligheten for å forstå seg selv som «håndballspilleren» eller «fotballjenta». For veldig mange ender dette i en identitetskrise.
Selv om forskjellige lokale kontekster, idretter og nasjonale idrettskulturer er preget av ulike normer og verdier, så har prestasjonsmiljøer også en rekke fellestrekk som er avgjørende for unge utøveres identitet, selvfølelse og sosiale relasjoner, både på og utenfor banen. Det er en tendens til at flere barn og unge på et tidligere tidspunkt velger å leve og ånde for idretten, noe som betyr en rekke fravalg i forhold til andre sosiale aktiviteter, deltidsjobb, festivaler, fester, familie og venner, kjærester, etter skolen, i ferier og helger. Disse fravalgene er alle sammen opplevelser og erfaringer som også er viktige deler av et ungdomsliv. Hverdagen blir – ofte med foreldrenes ureflekterte støtte og hjelp – nøye tilrettelagt for å optimalisere kosthold, søvn, trening og restitusjon. Dette gir selvfølgelig den unge trygghet i hverdagen og en følelse av kontroll. Det sosiale miljøet understøtter denne tryggheten og den unge utøveren får konsentrere seg om å utvikle talentet sitt. Dette gjør at den unge utøveren utvikler en sterk tilknytning til idrettsmiljøet og styrkes i troen på valget av livsprosjekt.
Unge utøvere er ekstra sårbare
Atmosfæren og kulturen i prestasjonsmiljøer er ofte intens og motiverende og preget av at alle deler samme innstilling, mål og forståelse. Derimot er livet som talent i eliteidretten fjernt fra det livet alminnelig ungdom lever fordi talentet fort skjermes fra den kompleksitet som ellers kjennetegner det moderne samfunnet. Den velmente tilretteleggingen som idrettsmiljøet tilbyr, hvor alt er planlagt ned til minste detalj, oppfyller mange unges behov for stabilitet, kontinuitet og oversikt. Problemet oppstår først den dagen utøveren ikke lenger klare å leve opp til rollen som talent. Når det skjer mister utøveren omgivelsenes anerkjennelse og er tvunget til å skape seg en ny identitet.
Det er spesielt i overgangen fra ungdomsidretten til senior elitenivå at talentfulle utøvere utsettes for et stort press fra seg selv og omgivelsene. Det er ytterst krevende å gå fra å være øverst i hierarkiet til å bli en blant de mange. Mange utviklingsmiljøer har fokus på langsiktig personlig og idrettslig utvikling, mens senioridretten har fokus på kortsiktige resultater. Mange unge utøvere opplever å bli vraket av sin foretrukne klubb og står i stedet igjen med sine knuste drømmer i bagasjen. Hvis utdannelsen i tillegg har blitt satt på vent kan det være vanskelig å komme seg videre.
De færreste unge lovende utøvere er så heldige at de fritt får velge når de avslutter karrieren sin. De hyppigste årsakene er alvorlige skader eller at de blir vraket fra laget. Et slikt tvunget karrierestopp fører svært ofte til en identitetskrise. Dette kan være en forvirrende, frustrerende og uoversiktlig prosess som ikke bare påvirker hvordan andre opplever deg, men som også endrer din egen opplevelse av deg selv som et verdifullt individ i samfunnet.
Barn og unge trenger flere bein å stå på
Å tilhøre et fellesskap og føle seg god nok er et fundamentalt behov for alle mennesker, spesielt for unge. Den unge utøveren som nå står utenfor fellesskapet blir derfor tvunget til å søke nye fellesskaper og sette seg nye målsetninger. Her må den unge dra veksel på andre kompetanser enn de som ble utviklet gjennom idrettens rutiner og krav. Som en konsekvens av dette er ikke unge idrettstalenter nødvendigvis spesielt godt rustet for å hanskes med den nye virkeligheten når idrettskarrieren opphører. Det finnes ingen støttesystemer som hjelper utøveren gjennom denne indre identitetsprosessen – de er i det store og det hele overlatt til seg selv.
Mange talenter og eliteutøvere mangler erfaring med å delta i andre sosiale miljøer enn i idrettsmiljøet med sine klare kulturelle og sosiale regler. For de utøverne som har deltatt i andre sosiale miljøer utenfor idretten underveis med idrettskarrieren så går overgangen ofte lettere. Talenter og eliteutøvere som selv velger bort idretten tar som regel selv fatt på det nye identitetsarbeidet: De får nye interesser, setter seg nye mål og inngår i nye fellesskaper. Med tiden er det disse nye interessene, målene og fellesskapene som hjelper den unge til et mer nyansert selvbilde. Dessverre er så mange unge lovende utøvere så preget av å måtte gi opp idrettskarrieren at de ofte reagerer med depressive og angstlignende symptomer. Får disse utøverne ikke støtte i bearbeidelsen av idrettskarrieren som ble borte så kan de risikere å stagnere i angst og depresjon. Dette henger sammen med identitetskrisen, hvor troen på egne evner ikke utvikles og dermed kan bety at de ikke gjennomfører utdannelse eller finner arbeid.
Eliteidretten kan være medvirkende for å utvikle barn og unge, men det er særdeles viktig at barn og unge opprettholder et spor ved siden av idretten. Idretten bør aldri være det eneste eksistensgrunnlaget. Det er forbundet med altfor stor risiko hvis idretten blir den eneste arenaen hvor «talentet» opplever og realiserer utvikling, suksess og fellesskap. Alle unge utøvere burde også fokusere på utdannelse, arbeid og sosiale relasjoner utenfor idretten underveis med idrettskarrieren for kun på den måten øver en på å utvikle en sterk identitet utenfor idrettens verden. Det er derfor svært viktig at trenere, foreldre, klubber og forbund hele tiden gjør utøveren oppmerksom på at idretten kan velges bort uten at livet nødvendigvis mister verdi. Faktisk blir livet ofte på lengre sikt langt mer nyansert og meningsfullt.
handballcoach.no 