Christian Thue Bjørndal, Lars Tore Ronglan og Svein S. Andersen har i en serie med studier fokusert på hva som driver god spillerutvikling i norsk håndball. I den første av disse studiene undersøkte vi hvordan organiseringen av norsk håndball påvirker talent- og spillerutvikling og hvordan spillerutvikling i norsk håndball skiller seg nevneverdig fra talentutviklingsmodellene vi finner i litteraturen.
Resultatene viser at de samme tingene som gjør at den norske modellen gir helt unike muligheter for å drive god spillerutvikling også skaper de største utfordringene – nemlig å skape en bærekraftig og hensiktsmessig helhet i utøverens trenings- og konkurransehverdag og livet ellers.
Spillerutviklingsmodellen i norsk håndball består av alle aktivitetene som skapes i klubb, skole og forbundsregi. Det helt spesielle med den norske modellen er at ingen har hovedansvaret for talentutvikling og at verken klubb, skole eller forbund kan bestemme over hverandre. For eksempel så kan ikke Norges Håndballforbund instruere klubbene i hva og hvordan de skal trene eller hvilke konkurranser de skal melde seg på, klubbtreneren kan heller ikke instruere skoletreneren og motsatt. Samtidig er vi en av verdens ledende håndballnasjoner på både gutte- og jentesiden. Det er nettopp blant annet fordi denne flate strukturen med de mange aktørene er med på å skape den enorme aktiviteten i norsk håndball med alle de mulighetene for spillerutvikling det medfører. Samtidig gjør organiseringen også at kravene til samhandling og koordinering mellom klubb, skole og forbund blir mye større enn i for eksempel profesjonelle fotballakademier, nasjonale toppidrettssentre eller andre sentralstyrte eliteidrettsorganisasjoner.
Særtrekk ved den norske modellen
Klubbene er i sterk grad basert på frivillighet og gir alle barn og unge mulighet til å delta, både de flinke og mindre flinke. Selv om det er vel og bra om kompetansen hos klubbtrenere er så sterk som mulig og hele tiden utvikles, så er det viktig å merke seg at vi ikke ville ha hatt den brede idrettsdeltagelsen vi har i norsk håndball hvis vi hadde kommersialisert og profesjonalisert barne- og ungdomsidretten. Dette er en stor norsk konkurransefordel på internasjonalt nivå! Det betyr derimot ikke at klubbene ikke bør satse på godt utdannede trenere og trenerutvikling, bruke mer ressurser på en tydeligere policy, og bedre koordinering for spillerne som trener og konkurrerer på flere arenaer.
De norske idrettsskolene har vokst frem til og bli veldig viktige aktører i spillerutviklingen til unge utøvere. Den geografiske tilgjengeligheten og den brede rekrutteringen til både de private og fylkeskommunale idrettsskolene er helt unik i internasjonal sammenheng. Samtidig er idrettsskolene heller ikke en homogen gruppe, men består av skoler med ulik profil, grad av ressurser, treningsinnhold og mengde treningsaktivitet. Der skolene gir utøveren mer fleksibilitet i treningshverdagen, bidrar til en enklere skolehverdag og er gode på den supplerende treningen (for eksempel styrke og skadeforebyggende trening) så kan de bli en viktig positiv bidragsyter for god spillerutvikling.
På forbundsnivå så er det spesielt to ting som gjør at Norges Håndballforbund sin egen spillerutviklingstrapp er ekstra interessant: rekrutteringen til spillerutviklingstiltak på regionalt nivå er veldig bred og den aldersbestemte landslagsaktiviteten er meget omfattende. Opptil 33% av alle gutter og 19% av alle som jenter som spiller håndball har på et eller annet tidspunkt blitt tatt ut til spillerutviklingsaktiviteter i regi Norges Håndballforbund. Dette er veldig mange spillere, både i antall og relativt i forhold til alle som spiller håndball, og det er forholdsvis lett å komme inn i systemet på ulike tidspunkt gjennom ungdomshåndballen. Dette gir gode vekstvilkår for mange!
Landslagsaktiviten består av (nesten) månedlige samlinger, det trenes mye og tøft på samling og landslagene spiser i stor grad opp mye av tiden mellom håndballsesongene. Fra senere studier så vet vi at landslagsaktiviteten for de som får være med (ikke overraskende) er viktig og på flere måter bidrar positivt til læring og utvikling, men også at den forsterker risikoen for karrieretruende skader og utbrenthet.
Fordeler og ulemper for spillerutvikling i norsk håndball
Den store fordelen med den norske modellen er at den muliggjør at det går an å bli god via mange ulike veier til elitenivå og at den gir større rom til at spillere kan få utvikle seg i sitt eget tempo. En tapt mulighet i et uttak her kan kompenseres med en like god eller bedre mulighet der. Samtidig så er det mange kokker involvert og det er lett å miste oversikten over totalaktiviteten. Dette skaper uforutsette konsekvenser og resulterer ofte i alvorlige utfordringer knyttet til for stor totalbelastning. Når samhandlingen mellom klubb, skole og forbund er god (nok) så fungerer modellen utmerket. Når samhandlingen ikke er god (nok) så truer den unge håndballspilleres helse, velvære, idrettsdeltagelse og prestasjonsutvikling.
Det viktigste budskapet å ta med seg hjem for deg som jobber i klubb, skole eller forbund er at det ikke spiller noen rolle hvem som har (mest) rett eller hva som er det beste for ditt lag eller din gruppe, hvis ikke de ulike tiltakene sammen fungerer og helheten i hverdagen til utøveren blir bærekraftig. For det er lett å glemme at unge lovende håndballspillere først og fremst er unge mennesker.
Både klubbene, idrettsskolene og forbundet bør derfor bruke mer krefter på koordinering og skape mer rom for fleksibel tilpasning. Det betyr for eksempel at Norges Håndballforbund bør bruke mer penger og tid på personer som skal koordinere aktiviteten til utøvere som er involvert i landslagsaktivitet og at klubb og skole gir mer fleksibilitet til hvordan utøveren selv kan legge opp treningshverdagen sin på skole og i klubb. Det vil ikke alltid gi bedre resultater for laget, men desto bedre vekstvilkår for enkeltspillerens utvikling.
Aktivitetstilbudet i ungdomshåndballen anno 2015
handballcoach.no 