Elsa Kristiansen og Trine Stensrud undersøkte hvordan seks unge kvinnelige håndballspillere opplevde og håndterte overgangen fra barneskolen til en ungdomsskole med idrettstilbud. Resultatene viste at den store økningen i treningsvolum førte til at jentene måtte håndtere en utfordrende balanse mellom skole, idrett og fritid, mindre søvn og hvile, og alvorlige skader. Forskerene viser tydelig hvordan totalbelastningen for utøverne i studien var for høy, og at idrettsskoletilbudet forsterket denne utfordringen.
Hvordan så hverdagen til spillerne ut?
Ungdommene drømte alle om å spille på kvinnelandslaget i håndball og var eksplisitt opptatt av at de ville arbeide hardt for å nå målene sine – også på bekostning av venner og fritid, og det som ellers kjennetegner en normal ungdomstid.
Vi velger å ikke være med de gamle vennene våre for å forfølge håndballdrømmen. Hvis vi skal nå toppen så må vi starte nå!
Ungdommene sto opp klokken syv om morgenen, spiste frokost og dro på skolen. Der ventet en åtte timer lang skoledag. Skolehverdagen var organisert slik at de var ferdig med alle lekser og oppgaver når skolen sluttet kl. 16.15. Noen av spillerne rakk hjemom for å spise middag, mens andre bodde lenger unna og/eller hadde tidlige treninger og måtte reise rett fra skolen. Hvis de ikke hadde kampaktivitet så brukte spillerne helgene til å hvile.
Utøverne opplevde en gjennomsnittlig økning i treningsvolum på 5.8 timer fra barneskolen til ungdomsskolen, samtidig som de sov en time mindre hver natt. De trente i gjennomsnitt 14 timer organisert trening + 1-2 kamper. En av de store utfordringene var derfor å få nok hvile. Tidligere forskning har vist at mangel på nok søvn over tid er en risikofaktor for idrettsskader.
Noen ganger er jeg så sliten at mamma bare lar meg sove og ta fri fra skolen. Det hender til og med at jeg tar noen dager fri fra trening. Noen ganger når jeg er helt utslitt så legger jeg meg bare ned og gråter.
Mangelen på nok hvile var også en konsekvens av flere andre stressfaktorer som: (a) den tøffe kampbelastningen; (b) den konstante sammenligningen av hvor god jeg er versus de andre; (c) spenninger mellom å drive med flere idretter; (d) balansegangen mellom skole og fritid; (e) mangelen på tid til venner og fritid utenom håndballen; og (f) håndtering av skader.
Hvis jeg mistet noen treninger så var «straffen» min mindre spilletid. Det tok på en måte livet av idrettsgleden min.
To av spillerne i studien hadde Osgood-Schlatters syndrom ved studiestart og i løpet av det første året på ungdomsskolen ble tre spillere langtidsskadet med henholdsvis stressfraktur, korsbåndsskade og andre ligamentskader. Både foreldrene og lærerne var viktige støttespillere for ungdommene, men det var spesielt foreldrene som forsøkte å oppfordre spillerne til å hvile når de var slitne eller skadet. Her glitret klubbtrenerne med sitt fravær.
Du kan enkelt se når treneren syns du er sutrete og skadet og syns at du bare bør jobbe deg gjennom det. Jeg skulle ønske at jeg viste hvordan jeg skulle snakke med ham/henne om vanskelige ting.
De to spillerne som klarte seg best hadde sterk støtte fra foreldrene og prioriterte skadeforebyggende trening foran håndballtrening, ved behov. Disse foreldrene fulgte også nøyere med på totalbelastningen til utøverne sammenlignet med de andre foreldrene, og hadde gode relasjoner til trenerne.
Bidrar idrettsskolene positivt eller negativt til unge utøveres utvikling?
De siste årene har det vært en kraftig økning i antall idrettsskoler på ungdomstrinnet, og det er både interessant og bekymringsfullt hvordan dette har skjedd i fraværet av en bredere offentlig debatt om de potensielle mulighetene og utfordringene som oppstår ved å skape mer organisert treningsaktivitet for unge utøvere, og hvordan det forholdet mellom berører skole, idrett og fritid.
Spørsmålene som burde bli stilt er mange: Blir det en bedre skolehverdag for elevene som kan kombinere idrett og skole på ungdomstrinnet sammenlignet med utøvere ved skoler uten idrettstilbud? Blir de bedre i idretten sin på sikt? Fortsetter de lenger med idretten? Får de flere positive opplevelser fra skolehverdagen? Får de en tilstrekkelig balanse mellom idrett, skole og fritid? Har identiteten deres mange nok bein å stå på til at de står robuste i møte med skader og motgang?
Erfaringene, opplevelsene og normene til ungdommene i denne studien oppstår heller ikke i et vakuum, men kan ses på som en gjenspeiling av de holdningene og verdiene som preger det spesifikke klubb- og skolemiljøet, og kanskje også den norske håndballkulturen. Derfor kan utøvernes egne opplevelser gi oss en unik innsikt som vi kan bruke til å skape en bærekraftig ungdomsidrett med bedre rammer for trivsel, helse og utvikling.
Idrettsskolene kan bidra både positivt og negativt til unge utøveres utvikling, men vår kunnskap om dette er begrenset. I denne studien oppsto ikke utøvernes utfordringer som en isolert konsekvens av idrettstilbudet på skolen, men som en akkumulert effekt av samspillet mellom klubb, skole og fritid. På mange måter erfarte elevene i denne studien at skolen strakk seg langt for å tilrettelegge skolehverdagen på en god måte, men samtidig bidrar også idrettstilbudet på skolen til den store økningen i totalbelastning.
Fordi de personlige, idrettslige og samfunnsmessige konsekvensene er store så er det derfor et stort behov for mer forskning på idrettsskolene sin rolle i barn og unges utvikling. Den siste tidens fokus på jaget i ungdomsidretten kommer til å skape et sterkere press på at skoler med idrettstilbud på ungdomstrinnet klarer å redegjøre for sin større samfunnsmessige betydning, hvordan de forsøker å løse de utfordringene unge utøvere møter og som de selv er med på å forsterke, og hvordan de skal bidra til bedre og mer bærekraftige muligheter for unge utøvere – ikke bare en mer krevende totalbelastning, ensrettet identitetsutvikling og mindre fritid.
handballcoach.no 