Resultatene fra studien viste at utøverne levde under et sterkt tidspress som medførte stramme prioriteringer; at klubb, skole og forbund sammen ga komplementære erfaringer; at hverdagen bar preg av å balansere flere motsetningsfulle interesser; som ofte handlet om å balansere trening og hvile; og at det var vanskelig å koordinere treningshverdagen på en helhetlig god måte.
Resultatene viser at de samme tingene som gjør at den norske modellen gir helt unike muligheter for å drive god spillerutvikling også skaper de største utfordringene – nemlig å skape en bærekraftig og hensiktsmessig helhet i utøverens trenings- og konkurransehverdag og livet ellers.
Studien viser at det er en tydelig fordel å få kamperfaring på aldersbestemte landslag, men at det ikke blir bedre hvor flere kamper du får. Fra tidligere studier så vet vi at aldersbestemte landslagsutøvere er blant de mest risikoutsatte for karriereødeleggende skader, og at landslagsaktiviteten bidrar til å øke spillerens totalbelastning betraktelig. Med dette som utgangspunkt bør NHF diskutere organiseringen og innholdet i den aldersbestemte landslagsaktiviteten, og hvordan de kan påvirke flest mulig best mulig – ikke mest mulig.
Resultatene viser at spillere som er relativt eldre er overrepresentert på alle aldersbestemte landslag i håndball på jente- og guttesiden, men ikke på seniorlandslagene. Resultatene viste bare en statistisk sammenheng mellom når en var født på året og hvor mange landskamper en fikk på ungdomslandslagsnivå for kvinner. Studien avdekker tydelig en av svakhetene ved landslagsmodellen i norsk håndball og er noe NHF bør diskutere.
handballcoach.no 