I helgen samlet 300 trenere, studenter, forskere og andre som arbeider med barne- og ungdomsidrett seg til den første Barne- og Ungdomstrenerkonferansen på Norges Idrettshøgskole. Konferansen var et samarbeid mellom Norges Idrettshøgskole og Norges Idrettsforbund og skal være et årlig innslag i kalenderen. Et av suksesskriteriene til norsk idrett har lenge vært å skape arenaer for erfaringsutveksling på tvers av idretter og disipliner, og når dette i tillegg suppleres med en sterkere samhandling mellom grasrotidretten og forskningsmiljøene er det lov å være optimistisk på norsk idretts vegne. Programmet var bredt og holdt skyhøy kvalitet, og responsen fra deltagerne var meget positiv. Vi har trukket ut noen av høydepunktene og gjort oss noen tanker om hvordan de kan bidra til å skape en mer inkluderende og fleksibel barne- og ungdomsidrett som samtidig vil bidra til å styrke konkurransedyktigheten på seniornivå.
Karin Redelius fra GIH i Stockholm var en av hovedtalerne fredag og viste hvordan barn opplever selektering i idretten. Med utgangspunkt i to omfattende studier fra svensk idrett viste hun hvordan uttak til treningsgrupper, kamper, turneringer og samlinger basert på prestasjon kan ha store negative konsekvenser for barns deltagelse, utvikling og prestasjon i idrett. Redelius viste hvordan sterkere innslag av økt profesjonalisering og ideer om talentutvikling basert på senioridretten er med på å øke frafall og forringe talentutvikling blant barn og unge. Eksemplene fra barns egne opplevelser i idretten var meget urovekkende.
Hege Wilson Landgraff og Jostein Hallén fulgte dette fint opp ved å vise hvordan barn og unges prestasjonsutvikling under puberteten nesten utelukkende er knyttet til naturlig biologisk vekst og modning, og hvordan nåværende prestasjon før og under pubertet ikke er en indikator på fremtidig suksess. Landgraff og Hallén sine funn er basert på studier av hvordan barn og unges utvikling påvirker faktorer som er relatert til prestasjon i kondisjonsidretter, men det er naturlig å tro at du vil kunne observere de samme mekanismene relatert til andre bio-psyko-sosiale prestasjonsindikatorer. Det er derfor ikke så viktig å ta ut alt for tidlig og gode resultater tidlig er som regel en direkte konsekvens av vekst og modning.
Stig Inge Bjørnebye åpnet lørdagen med å legge vekt på mentalitet som den avgjørende faktoren for å lykkes i overgangen fra junior til senior fotball, og diskuterte videre hvordan prestasjonssamfunnet kan bidra negativt til unge fotballspilleres indre motivasjon. Det er interessant at diskusjonene i norsk fotball – i dette innlegget og ellers – ofte fokuserer på individuelle (psykologiske) forklaringer som muliggjør og begrenser prestasjonsutvikling, og svært lite på hvordan normene, verdiene og ideene som dominerer norsk fotball og spillerutviklingsmodellen påvirker unge norske fotballspilleres individuelle preferanser, verdier og holdninger. For fotballguttene som «mangler» den rette mentaliteten er mest sannsynlig sterkt påvirket av den fotballkulturen de er en del av.
Men mens fotballen var opptatt av individpsykologien så fulgte Christian Berge opp ved å fokusere på hvordan trenere, ledere og foreldre påvirker barn og unges idrettsvilkår. Berge åpnet med å legge sterk vekt på at en sentral utfordring for talentutvikling i norsk herrehåndball er rovdriften de beste utøverne utsettes for gjennom ungdomsårene. I tillegg la landslagssjefen vekt på at det er umulig å identifisere fremtidens topphåndballspillere tidlig. Derfor skal de aldersbestemte guttelandslagene i håndball nå fokusere på å jobbe med større grupper spillere og sende annen hver årgang til mesterskap. Berge fulgte opp tankene rundt forbundsaktivitet med å problematisere uttak til kamp og turneringer i klubbhåndballen, og hvordan det å ikke få være med gjør at barn og unge slutter med idrett. På G14 i Elverum differensierer de på trening, men alle får være med på kamp og alle får spille like mye uavhengig av motstander. Berge mener at det å legge vekt på konkurranseresultater i barne- og ungdomsidretten bidrar til at vi mister flere som kan blomstre på sikt.
I paneldebatten var alle, inkludert Bjørnebye og Ole Kristian Tollefsen som representerte norsk is-hockey, sterkt kritiske til hvordan TV2 sin nominasjon av Norges mest talentfulle 15-åringer bidro negativt til spillerutvikling i norsk fotball. Samtidig var det bare Bente Lunke (håndball) som var oppmerksom på fordeler og ulemper med tidlig talentidentifisering per se. Sett fra avstand er det interessant hvordan vi alle er sterkt preget av den spesifikke idrettskulturen vi selv er en del av, og hvordan sterke tradisjoner og normer ofte begrenser mulighetene våre for å tenke nytt og kreativt rundt andre alternative måter å organisere idretten.
Helt til sist på programmet fulgte Christine Holm Moseid opp med å vise hvordan utøvere på toppidrettsgymnas, som presterer godt og trener mye, er veldig utsatt for (alvorlige) skader og sykdom. Moseid viste videre hvordan flere beskyttende faktorer som bedre fysisk form eller mer allsidig idrettsbakgrunn ikke bidrar til å redusere skaderisikoen hvis kamp- og treningsbelastningen allerede er for høy. Det er derfor ekstra viktig å følge nøye med risikogrupper og ha bedre kontroll på trenings- og kampbelastningen til unge utøvere. Det burde være få insentiver til å tøye strikken langt hvis risikoen er høy.
En mer inkluderende barne- og ungdomsidrett gir god prestasjonsutvikling
Vi har nå god evidensbasert kunnskap for å utfordre tiltak i barne- og ungdomsidretten som baserer seg på rigide måter å tenke aktivitet for et fåtall utvalgte. Karin Redelius og Christian Berge viste i tillegg hvordan god spillerutvikling også er et verdispørsmål. Det er derfor ekstra viktig å undersøke og diskutere hvordan verdiene som preger idretten forsterker og begrenser barn og unges muligheter for deltagelse, utvikling og prestasjon. Kunnskapsgrunnlaget vårt burde derfor være en vekker i debatten rundt økte innslag av profesjonalisering i barne- og ungdomsidretten, og det store inntoget av akademier, idrettsskoler og talentsamlinger. Aktivitet som er ment å bidra til mer deltagelse og bedre rammer for spillerutvikling, men som fort bare bidrar til for mye aktivitet og for lite fleksibilitet, for et fåtall utøvere som tilfeldigvis er lenger fremme i vekst og modning. Dette er viktige og aktuelle diskusjoner som berører selve samfunnsoppdraget til barne- og ungdomsidretten og konkurransedyktigheten vår som toppidrettsnasjon, men er fortsatt lite belyst i den offentlige debatten.
Alternativet er ikke å slutte å trene (hardt) og konkurrere, men å tenke kreativt rundt hvordan vi kan skape en mer inkluderende og fleksibel barne- og ungdomsidrett tuftet på barn og unges egne premisser – som igjen kan bidra til høyere deltagelse og bedre prestasjonsutvikling. For eksempel ved å dempe innslaget av aktiviteter og tiltak som baserer seg på uttak basert på prestasjon under pubertet eller ved å lage mer fleksible og mindre intensive modeller for treningsaktivitet i klubb, skole og forbund. Fleksible løsninger vil kunne bidra til mer mangfold og mer dynamikk i utviklingen av unge utøvere. En mer inkluderende barne- og ungdomsidrett vil også gi god prestasjonsutvikling.
Vi gleder oss allerede til neste års konferanse!
handballcoach.no 