Øker tidlig spesialisering risikoen for skader?

Tidlig spesialisering er definert som (a) helårstrening (mer enn 8 måneder), (b) et utelukkende fokus på én idrett før 12 år og/eller (c) å slutte med andre idretter for å fokusere på én idrett før 12 år. Mer spesialisert trening for unge utøvere øker risikoen for skader og utbrenthet, og graden av spesialisering har en nær sammenheng med overbelastningsskader. Risikofaktorer for utøvere som spesialiserer inkluder å trene én idrett hele året, mer konkurranseaktivitet, mindre alderstilpasset lek og trening, og trening i individuelle idretter som krever et ensidig fokus på tekniske ferdigheter. Mer trenerorganisert trening og konkurranse kan øke risikoen for unge utøvere, i motsetning til selvstyrt lek og løkkeaktivitet. Risikofaktorene assosiert med tidlig spesialisering er uavhengige så intensiv helårstrening og/eller konkurranse; eller høy intensitet og volum i trening av repeterte bevegelser, vil for eksempelvis øke risikoen for skader og utbrenthet selv om utøveren driver flere idretter.

Tidligere studier har vist at et høyt treningsvolum øker risikoen for skader, og at økt eksponering er lineært med økt skaderisiko hos utøvere på videregående skole. Trening utover 16 t øker risikoen for skader betraktelig, helt uavhengig av om utøveren driver flere idretter. I tillegg har utøvere som konkurrerer på et høyere nivå eller trener mer økt risiko for skader. Idrettsutøvere som er veldig spesialisert tidlig (se tabell) har i gjennomsnitt over dobbelt så stor risiko for å få en overbelastningsskade sammenlignet med en utøver som ikke er tidlig spesialisert. For eksempel har basketspillere, fotballspillere og volleyballspillere som kun én idrett økt risiko for å utvikle ‘Jumper’s knee’. Myer og kollegaer tok derfor utgangspunkt i den store bredden av tilgjengelig medisinske forskningslitteratur og laget en oversikt over potensielle negative utfall ved tidlig spesialisering med den hensikt å lage anbefalinger som gir trygge rammer for barn- og ungdomsidrett. Her er hva de fant!

Hvorfor er risikoen for skader og utbrenthet større for tidligere spesialiserte utøvere?

Det er mer sannsynlig at mer spesialiserte idrettsutøvere er eksponert for samme idrett året rundt. For eksempel viser studier av unge baseballspillere at ‘pitchere’ som kastet mer enn 8 måneder i året hadde økt risiko for kirurgiske inngrep i skulder og albue; en annen studie viste at utøvere på videregående skole som ikke hadde minimum fire måneder uten organisert trening økte skaderisikoen uavhengig av om de drev en eller flere idretter.

Det er også mer sannsynlig at mer spesialiserte idrettsutøvere er eksponert for ensidige bevegelsesmønster og repeterte teknikker som øker stress på muskler og ledd. Studier fra tennis, baseball og turn viser alle økt forekomst av overbelastningsskader knyttet til intensiteten og volumet av repeterte teknikker. I (nesten) alle idretter er også skaderisikoen i konkurranse mye høyere enn i trening, men vi vet lite om hvor mye som er for mye. En tommelfingerregel – som nok inneholder stor variasjon mellom idretter – er at utøvere som trener eller konkurrerer flere ukentlige timer enn egen alder har særdeles økt risiko for skader og utbrenthet.

Et økt fokus på talentutvikling har resultert i at unge utøvere blir bedre tidligere, samtidig som tidlige prestasjoner ikke har noen statistisk sammenheng med suksess på seniornivå. Risikoen er også høy for at barn og unge blir isolert og satt under et større press, som kan gi en følelse av lite kontroll over og manglende selvbestemmelse i egen idrettskarriere. Studier i svømming, ishockey og tennis har vist at utøvere som både startet og drev mer barmarkstrening tidligere hadde økt risiko for å slutte tidlig sammenlignet med de som fortsatte. Mens manglende idrettsglede oppgis som en av de mest sentrale grunnene for å slutte tidlig, blir selvopplevd prestasjonspress en mer sentral årsak når utøverne blir eldre. Vennskap virker å beskytte mot frafall, mens å konkurrere eller hospitere opp på et høyere nivå har vist å øke risikoen for utbrenthet hos unge utøvere. Mer spesialisert trening tidligere øker både risikoen for skader og utbrenthet, og den første skaden øker risikoen for nye skader. Frykt for å skade seg igjen kan negativt påvirke deltagelse i idrett i både spesialidretten og andre idretter.

Hva er sammenhengen mellom en bredere idrettsbakgrunn og fremtidig suksess?

Flere studier store studier, blant annet fra Danmark, har vist at eliteutøvere (a) starter senere; (b) intensiverer trening og konkurranse senere; og (c) har en mer allsidig idrettsbakgrunn enn utøvere på nivået under. Studier av eliteutøvere fra idretter hvor du er best i voksen alder har vist at de ikke trener mer enn andre før i voksen alder. Samtidig har andre studier vist hvordan det å trekke en parallell mellom antall idretter og allsidighet sier lite om ensidigheten eller allsidigheten i trenings- og konkurransehverdagen, og at det å drive med en eller flere idretter er kulturelt betinget. For eksempel blir de fleste norske barn, både de som blir gode og de som slutter, eksponert for flere idretter i barne- og ungdomsårene. Men sjansene for at du finner en idrett du trives med og kan utvikle deg i øker med en bredere idrettseksponering. Det er derfor nærliggende å anta at studier som viser positive sammenhenger med en fleridrettsbakgrunn egentlig viser hvordan utøvere med bredere idrettsbakgrunn er mer sjeldent utsatt for intensiv, helårs trening og konkurranse tidlig; og at de har fått mer tid og rom til å finne ut hvilken idrett de ønsker å satse på senere, heller enn at fleridrettsbakgrunnen i seg selv virker beskyttende mot skader og utbrenthet.

På generelt grunnlag anbefaler artikkelforfatterne at utøvere i idretter med hvor du når toppnivå tidlig – som turn, isdans og stuping – ikke spesialiserer seg før tidlig ungdomsårene (14 år); i idretter hvor du når toppnivå i voksen alder – som de fleste lagidretter, tennis og golf – ikke spesialiserer deg før midt i ungdomsårene (16 år); i idretter hvor du når toppnivå sent – som utholdenhetsidretter og lengre distanser i friidrett – ikke spesialiser deg før mot slutten av ungdomsårene (18 år).

Hva er alternativet til mer tidlig spesialisering?

Når forbund og klubber organiserer helårs trenings- og/eller konkurranseaktivitet bidrar de sterkt til å fremme tidlig spesialisering i idrett. I de fleste idretter er terskelen for hvor mye av den virkelig gode og viktige treningen du tåler – den treningen som er konsentrasjonskrevende, intensiv og tett på kampkravene – ganske lav. På grunn av vekst, modning og utvikling har ungdom også økt skaderisiko under puberteten sammenlignet med barn og voksne. Siden en omfattende mengde studier viser liten eller ingen sammenheng mellom gode prestasjoner tidlig (som heller er sterkt knyttet til vekst, modning og utvikling) er det derfor få gode grunner for at barne- og ungdomsidretten skal tyne mest mulig ut av trening og konkurranseaktivitet for barn og unge. Det handler om å trene nok for å henge med, men også om å forstå at de viktigste forutsetningene for å bli god er å holde seg frisk og ha det gøy! Tid og rom i hverdagen er også forutsetningen for å kunne ha ork og lyst til å øve på egenhånd. Selvdrevet lek og løkkeaktivitet gir helt andre rammer for læring og utvikling enn trenerorganisert trening og konkurranse. Kanskje kan vi derfor bli endre bedre, og holde enda flere barn og unge i idretten lenger, ved å organisere litt mindre trening og konkurranse?

Klubber, forbund og skole bør derfor tenke på hvordan de kan lage mer fleksible opplegg hvor terskelen for å delta er lav, men som ikke presser fram mest mulig trening, raskest mulig. Alle barn bør eksponeres for en bredde av bevegelsesaktiviteter i og utenfor den organiserte idretten, mens ungdom bør få mer fleksibilitet til å trene mer eller mindre avhengig av interesse – i motsetning til nivå. I stedet kan sesongene organiseres slik at det er rom for å drive flere idretter parallelt og/eller i ulike sesonger gjennom ungdomsårene – eller bare skaper mer fritid som gir muligheter for lek. Kombinerer klubben dette med andre typer aktivitetstilbud mellom sesongene får man et rikt og levende aktivitetstilbud – også for de som bare syns håndball eller langrenn er gøy – og som imøtekommer barn og unges ulike og skiftene interesser, mål og ferdigheter. Klubber bør også forsøke å skape arenaer for mer selvdrevet lek og løkkeaktivitet ved å prøve ut ulike konsepter med ‘åpen hall’ eller lignende. Det er nemlig ikke tilfellet at utfordringene med flere og mer stillesittende barn og unge nødvendigvis løses med mer organisert idrettsaktivitet.

Kilder.

Myer, G. D., Jayanthi, N., DiFiori, J. P., Faigenbaum, A. D., Kiefer, A. W., Logerstedt, D., & Micheli, L. J. (2015). Sport specialization, part I: Does early sports specialization increase negative outcomes and reduce the opportunity for success in young

Myer, G. D., Jayanthi, N., DiFiori, J. P., Faigenbaum, A. D., Kiefer, A. W., Logerstedt, D., & Micheli, L. J. (2015). Sports Specialization, Part II: Alternative Solutions to Early Sport Specialization in Youth Athletes. Sports Health, 8(1), 65-73. 

Forfatter: Christian Thue Bjørndal

Christian is a handball coach and a post doctoral researcher at the Norwegian School of Sport Sciences. Through a wide variety of practical coaching and research interests he seeks out to challenge and discuss contemporary issues in sports coaching, talent development, skill acquisition and learning, and strength and conditioning training for athletes.