Er idrettsskoler for ungdom viktig og riktig?

Kronikken er skrevet av Christian Thue Bjørndal og Siv Gjesdal, Institutt for idrett og samfunnsvitenskap og Forskningssenter for barne- og ungdomsidrett, Norges Idrettshøgskole

Idrettsskoler på ungdomstrinnet kan være negativt for mange av de som går der.

I slutten av forrige uke gikk Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti til angrep på den store veksten av profilskoler med idrett på ungdomstrinnet. Dette møtte sterk motstand fra Høyres utdanningspolitiske talsmann, Kent Gudmundsen, som mente kritikken er fullstendig uberettiget og en «veldig nedlatende omtale av et godt og viktig tilbud som disse skolene leverer». For oss som forsker på idrett og ungdom er det betimelig å lure på hva slags kunnskapsgrunnlag regjeringen la til grunn da den åpnet opp for flere profilskoler og hvorfor ingen (ei heller i opposisjonen) hverken da eller nå har tatt kontakt med noen av oss i fagmiljøene.

Idrettsskolens mandat?

Idrettsskolene selv mener de gir «et tilbud for de som ønsker å bli best», som Øyvind Eide, sportsdirektør ved NTG-U, sa det i VG. Vi antar da at han her mener et bedre tilbud, siden elevene allerede har et tilbud i idrettsklubben. Det blir da viktig å påpeke at det ikke finnes noe vitenskapelig grunnlag for at tilbudet med idrettskoler på ungdomstrinnet er viktig for bedre talentutvikling. Det er viktig å trene og øve mye for å bli god, men det er ikke slik at bare vi trener og konkurrerer mer, så blir vi bedre. I stedet viser både norsk og internasjonal forskning at både de ivrigeste og de litt mindre ivrige faller fra fordi det blir trent for mye og for hardt, for tidlig. Dette gjelder også om fokuset for treningen er på allsidighet.

Idrettsskolene på ungdomstrinnet er ikke for alle. Det er forholdsvis kostbart, og det er naturlig å anta at de rekrutterer mest fra høyere samfunnslag. I tillegg er det kun et fåtall elever som får plass, etter å ha blitt nøye testet og vurdert – til tross for at prestasjon i tidlig alder ikke har noen sammenheng med hvor gode de blir i voksen alder. Dermed er disse elevene de som er lengst fremme i egen utvikling og som har ressurssterke foreldre.

Kontra-produktivt

For å svare på om tilbudet er godt og viktig, kan vi se på noen studier. I ett fulgte to av våre kollegaer fra Universitetet i Sørøst-Norge og Norges Idrettshøgskole, Elsa Kristiansen og Trine Stensrud, en liten gruppe utøvere gjennom årene på ungdomsskolen. Resultatene viste at de økte faglige og sportslige kravene som ble stilt sammen med det sosiale presset fra konstant sammenligning med jevnaldrende, bidro til at utøverne fikk utilstrekkelig restitusjon og langvarige skader.

I Danmark og Sverige, som har en lengre tradisjon for kombinasjonen skole og idrett på ungdomstrinnet, forteller flere studier lignende historier: Når man samler en ensartet gruppe unge og fokuserer sterkt på trening og utvikling, bidrar til å sementere en ganske smal identitetsutvikling. Det kan være veldig vanskelig for en utøver hvis han eller hun – selv om det er helt naturlig – ikke klarer å holde tritt med de andre. Dette bygger opp under en ungdomskultur dominert av prestasjons-idealer og har sammenheng med stressrelaterte helseproblemer.

Det er forståelig at sportsdirektører er opptatt av å snakke frem eget produkt, men man bør likevel nyansere påstandene. At idrettsskoler er populære hos foreldre sier lite om det egentlige «behovet for en slik skole», som Eide med en slags misforstått markedslogikk hevder. At flere gode idrettsutøvere har gått gjennom systemet, sier heller ikke stort om kvaliteten på eller nødvendigheten av disse tilbudene. Om ingen senere idrettstopper først hadde gått igjennom disse skolene, ville det selvfølgelig vært en fallitterklæring for skolene.

Uklar samfunnsrolle

Vi mener ikke å avskrive den rollen idrettsskoler på ungdomstrinnet kan ha i unges læring, utvikling og sosialisering. Idrettsskolene bør ei heller skjæres over en kam, siden opplegg, innhold og samhandling med klubb og kommune varierer. Men hva idrettsskoler på ungdomstrinnet skal eller kan bidra med, er inntil videre høyst uklart. Om de er viktige og riktige er avhengig av øynene som ser. Vi som forsker på ungdom og idrett er ennå ikke overbevist.

Kronikken kan også leses i Dagsavisen tirsdag 08.12.2020, på NIH-bloggen eller Forskning.no.

Forfatter: Christian Thue Bjørndal

Christian is a handball coach and a post doctoral researcher at the Norwegian School of Sport Sciences. Through a wide variety of practical coaching and research interests he seeks out to challenge and discuss contemporary issues in sports coaching, talent development, skill acquisition and learning, and strength and conditioning training for athletes.